Mine hemmeligheter om Magnus Carlsen

Først, la meg introdusere meg selv: Mitt navn er Kaja Snare. Jeg jobber som sportsjournalist i NRK.

Da chess.com spurte om jeg kunne skrive denne spalten, svarte jeg ja av to grunner. For det første fordi det er fint å kunne dele mer dere hvordan det er å følge sjakksporten - og spesielt Magnus Carlsen. For det andre fordi jeg liker å tro at det gjør meg sjakkens Carry Bradshaw (hun som skriver en spalte i serien Sex og Singelliv).

Toppbilde: I studio med Magnus Carlsen under kvalifiseringsturneringen til Norway Chess i 2015 | Foto: Linnea Syversen.

Før du leser videre fortjener du å vite følgende: Jeg spiller ikke sjakk (i motsetning til Carry Bradshaw som har hyppig sex).

Jeg eier riktignok er sjakkbrett, men bare fordi det er av lekker, italienske marmor og ser molto bello ut på stuebordet. Jeg ble også nylig medlem av en sjakkubb (heia Stjernen!), men mest fordi det gjør meg intellektuell, ikke sant? Også ser jeg for meg at jeg sitter i en Chesterfield-lenestol (med en whiskey og en sigar i hånd, hadde jeg bare likt og hatt lov til slikt) og spiller sjakk med interessante personligheter, mens de forteller meg sine livshistorier (les Atle Grønns mesterverk "Sjakken eller Livet" og du vil fantasere om det samme). Kanskje jeg tar dere med på mitt semi-engasjerte forsøk på å endelig bli god i sjakk.

Intervjuer Sergey Karjakin under VM-matchen i New York. | Foto: Maria Emelianova

Men denne spalten vil først og fremst gi dere en sniktitt bak sceneteppet der de største sjakkgeniene gjemmer seg. I snart tre år har jeg reist verdens rundt med sjakksirkuset og rapportert hjem til norsk TV. Det har gitt meg muligheten til å bli bedre kjent med spillerne som gjør sporten så interessant og spennende. Den sjarmerende og danseglade Vladimir Kramnik, for eksempel. Eller andungen som viste seg å være en svane: Sergey Karjakin. Han som nektet å snakke med meg i to uker: Hikaru Nakamura. Han som gjorde meg til latter på direktesending: Vassily Ivantsjuk. Han som holder oss med selskap i hotellbaren ut i de sene nattestimer: Veselin Topalov. Fabiano Caruana, Maxim Vacher-Lagrave. Og Magnus Carlsen.

Hvilke hemmeligheter har jeg om verdensmesteren?

La meg ta dere med tilbake til vårt første møte. I 2014, under Sinquefield Cup. Eller, det er faktisk ikke helt sant. Jeg så ham på en nattklubb i Oslo en liten stund før den første VM-matchen. Han var allerede stor nok stjerne i Norge til å trenge et avsperret området på utestedet og jeg husker flust av jenter hang over gjerdet. Det er uten snev av stolthet jeg erindrer at jeg dessverre, full og fin, var en av dem som tryglet om en autograf. Flaut! Jeg liker å tro det var en litt mer stilfull versjon av meg selv som møtte opp i St. Louis for å dekke Sinquefield Cup noen år senere. 

Jeg hadde aldri jobbet med sjakk før og visste knapt hvordan brikkene skulle flyttes. På flyturen pugget jeg rekken med verdensmestere og sjakknotasjon (sliter fortsatt). Fotografen og jeg ble innlosjert i det såkalte Sjakkhuset sammen med internasjonale sjakkjournalister, og uten å avsløre nøyaktig hva jeg tenkte, var det med minimal grad av entusiasme jeg så frem til de to kommende ukene.

Så feil kan man ta!

Mike Klein lærer meg hvordan man stiller opp brikkene (dronningene har alltid matchene sko til klærne) i St. Louis.

Vi fulgte partiene i den historisk sterke turneringen (der en utenomjordisk Caruana vant sju partier på rad! Altså, får vi noen gang se noe lignende igjen?), vi jobbet, vi spilte sjakk, og vi festet. Jeg forelsket meg i den intense sporten, det mystiske spillet, og de originale, varme menneskene. 

Som aldri før i min journalistkarriere ble jeg utfordret da jeg intervjuet spillerne. Spesielt av Magnus. Etter å ha løpt etter han med mikrofonen i noen år når, har jeg kommet frem til at det fungerer som følger: Hvis du kommer uforberedt og spør dumme spørsmål (jo, de finnes!), er ikke Magnus Carlsen sen om å få deg til å føle deg som en idiot. Hvis du imidlertid overrasker med gode, originale, og gjerne tabloide spørsmål, leverer han overskrifter som få andre, selv om han er fullt klar over at det kan skape internasjonal furore. Jeg har stort sett inntrykk av at Magnus hater å være i medias søkelys, men den type oppmerksomhet han skaper selv, med geniale trekk eller sine egne ord, virker det som han morer seg med. Noen ganger føles det som han tar med seg spillet ut i den virkelige verden. At han leker med oss.

I løpet av mine to uker i St. Louis fikk jeg anledning til å tilbringe litt tid med Magnus også utenfor turneringen. På hviledagen tok vi med Team Carlsen på en runde golf for å sikre kule TV-bilder, og Magnus inviterte oss med for å spille fotball. Økta fant sted på en gressplen med løpebane rundt, og da fotballkampen var over ville Magnus teste hvor for han kunne løpe 100-meteren. Jeg skulle ønske jeg husket den nøyaktige tiden, men den imponerte meg i nokså stor grad. Det får meg til å undres hvem som ville ha vunnet en sprint mellom alle verdensmesterne? Jeg tipper Kramnik fordi, fun fact: Ifølge Wikipedia er han nøyaktig like høy som Usain Bolt (195 centimeter). Eller kanskje ville Bobby Fischer har vunnet fordi han, i det minste metaforisk, hadde mye å løpe fra. Haha.

Spiller fotball med Magnus i St. Louis

Bobby Fischer bringer meg faktisk nærmere poenget. 

Da jeg vokste opp var det amerikanske geniet, som det florerte mange spinnville historier om, den eneste sjakkspilleren jeg visste om. Da Magnus ble stormester og media i Norge fikk et vidunderbarn og snakke om, husker jeg at han gjerne ble sammenlignet med sjakkgeniet Bobby Fischer. Derfor blir jeg ikke overrasket når venner spør meg det stygge spørsmålet "noe er galt med Magnus Carlsen, ikke sant?". De mener selvfølgelig sosialt sett. Det er kanskje forferdelig, men likefullt sant at dette uten tvil det spørsmålet jeg får mest, og det er derfor jeg vil starte denne spalten med å dele mine egne observasjoner.

I den strålende dokumentaren "Magnus" snakker han om sine egne demoner. De får ham til å tenke på sjakk absolutt hele tiden. Han er dessuten den yngste verdensmesteren i sjakk gjennom tidene. Det ville vært lett å akseptere det hvis han hadde en sosial forstyrrelse. Det virker vanskeligere å godta at han - i alle fall av det jeg har sett - er ganske normal. 

Jeg kjenner han ikke personlig, men Magnus Carlsen har vært jobben min. I perioder har jeg fulgt hvert eneste trekk. Jeg tillater meg derfor å si følgende: han slår meg som svært sosialt intelligent. Street smart er et bedre ord. Akkurat som på sjakkbrettet, der han så ofte har tenkt flere trekk frem enn konkurrentene, ligger han også flere trekk foran media. At ja, han leker med oss. Du vet den kjipe følelsen du får når du innser flere timer for sent en smart ting du burde ha sagt? Jeg tipper Magnus aldri får den følelses. Det virker som hodet hans alltid klarer å kalkulere noe smart å si. Kanskje fordi han er forfriskende ærlig. Uansett har det gjort jobben min utrolig kul.

Akkurat som alle andre har Magnus Carlsen svake sider. Det eneste jeg har sett som er virkelig unormalt med han i sosiale situasjoner, er at han trolig er den eneste i verden født etter 1970 som ikke vet hvordan man danser Macarena. Jeg vet dette fordi etter den siste runden i Sinquefield Cup 2014 arrangerte vi en fest i Sjakkhuset og alle spillerne ble med. Vi spilte alle mulige artige versjoner av sjakk (Hånd/Hjerne er fortsatt min favoritt) og alle var søte og jublet høylydt (den gang) da jeg ikke gjorde et trekk som umiddelbart tapte. Etterhvert tok vi turen til en latinsk nattklubb og som på alle utesteder med respekt for seg selv (ikke?), ble Macarena spilt, og nesten alle sammen danset.

Gode minner! Jeg har virkelig en fantastisk jobb. Gleder meg til å ta dere med

- Kaja

Kaja Snare er 27 år gammel og bor i Oslo. Hun er sportsjournalist for NRK og har dekket sjakk som programleder for TV 2 i tre år. Hun jobbet på den internasjonale sendingen under VM-matchen i New York. Kaja var også i OL i Brasil der hun dekket håndball. Hun har også reist mye for å dekke vintersport, sykling, tennis og fotball.  Hjemme er hun anker for sportssendingene.