Hvorfor studere sjakk?

Nylig stilte en sjakkspiller meg det enkle spørsmålet: "Jeg har ikke noe sjakktalent, burde jeg bruke tiden min på å lese sjakkbøker og studere spillet?"

Jeg er sikkert på at mange på et eller annet tidspunkt (vanligvis etter et skuffende parti eller en skuffende turnering) har stilt seg liknende spørsmål. For å være i stand til å gi et svar, må jeg dele spørsmålet inn i to deler.

La oss starte med sjakktalent-delen. Jeg er dypt overbevist om, etter mange års profesjonell erfaring, at det er mye enklere å fastslå om en person så absolutt har sjakktalent enn om han mangler det. Det var nok å slå av bare en kort prat med Kramnik, Ivanchuk og Gelfand som 13-14-åringer før jeg var overbevist over at de hadde en lysende fremtid i møte.

Imidlertid, som vi har fastslått i denne artikkelen, har ikke engang de mest lovende sjakktalentene en garanti om å bli superstjerner. På den andre siden mener jeg at det er umulig å med sikkerhet si at en sjakkspiller ikke har noe sjakktalent. Et godt eksempel er den legendariske stormesteren Leonid Stein, som trolig var en av de mest lovende talentene i sin generasjon og likevel ikke fikk mestertittelen sin før han var i midten av 20-årene. Han vurderte til og med å slutte med sjakk! Heldigvis var der mange mennesker rundt Stein som oppmuntret ham til å fortsette. Det er dessverre ikke alltid tilfelle, og et dumt ord kan påvirke en sjakkspillers selvtillit negativ og potensielt til og med ødelegge hans eller hennes sjakkarriere.

Her følger min historie på emnet: 

Året var 1983 og jeg var 14 år gammel, og spilte på et juniorlag i Ashgabat (Turkmenistan). I et av partiene, hvor jeg spilte sort, ofret motstanderen min fire bønder og lurte kongen min til e5 midt i partiet. For å gjøre det hele verre hadde jeg alvorlig tidsnød og kunne gå ut på tid når som helst! Jeg var overbevist om at jeg enten kom til å tape på tid eller bare bli matt. Da motstanderen min plutselig tilbød remis kunne jeg ikke tro mine egne ører og tok umiddelbart imot. Rett etter vi tok hverandre i hendene informerte motstanderen min meg om at kongen min på e5 ville komme seg trygt til b8 via d6 og c7, og at det ikke var noe han kunne gjøre for å stoppe det. 

Det viste seg at han hadde helt rett! For å strø salt i såret rapporterte den lokale avisen dagen etter at den unge spilleren Greg Serper fra Usbekistan hadde tatt imot remis med fem bønder over (ja, de la til en ekstra bonde bare for å gjøre det hele morsommere). Laglederen vår Larisa Pinchuk var vedig smart og kjente meg dessuten veldig godt, så hun avslørte at den kjente sovjetiske sjakktreneren Vladimir Zak så øyeblikket da jeg tok imot remis.

Han hadde pekt på meg og sagt: "Denne gutten kommer aldri til å bli en sjakkspiller." Da jeg hørte om det ble jeg virkelig sint. Jeg kunne ikke tro at noen kunne dømme en ung gutts ferdigheter basert på bare én dum avgjørelse i fryktelig tidsnød. Jeg sverget at jeg skulle gjøre alt i min kraft for å motbevise den gamle grinebiteren. Det ga meg motivasjon og hjalp meg til en viss grad i sjakkarrieren min, men utslaget kunne ha blitt stikk motsatt. 

Her er va GM Yermolinsky skriver om barndomstreneren sin Vladimir Zak i den briljante boken The Road To Chess Improvement: 

"Vi hadde en spøk: alle som overlevde "treningsmetoden" var garantert en lysende fremtid! Det viktige er å forlate Zak før frustrasjonen blir for stor og du bestemmer deg for å slutte med sjakk. Valery Saov og Gata Kamsky dro tidlig og ble stjerner i tenårene sine."

Så, la meg gi deg noen råd. Ikke la noen sette spørsmålstegn med sjakktalentet ditt! Talentet ditt er kanskje ikke like stort som Kasparovs, men tro meg, du har noe! Det er kanskje bare godt skjult, og du må grave litt dypere for å finne det.

Nå, la oss diskutere den andre delen av spørsmålet. Si du er for gammel til å realistisk kunne håpe på å bli verdensmester eller til og med stormester. Eller kanskje er sjakk bare en hobby, og du spiller uten særlige ambisjoner. Burde du bruke tiden din på å studere sjakkbøker og analysere partier? Det er jeg helt sikker på at du burde! Det finnes to grunner til det: 

For det første vil resultatet av slikt arbeid trolig gjøre deg enda bedre. Selv om du ikke har et mål om å bli stormester eller mesterspiller, vil å vinne et parti mot klubbkameraten din som vanligvis slår deg gjøre deg glad! 

Du kan si at du ikke spiller for ratingen eller resultatene og at det viktigste for deg er skjønnheten i spillet. Vel, dette er akkurat hvorfor du burde studere sjakk: For å kunne utvide denne vakre horisonten. La meg forklare poenget.

Når vi først begynner å lære sjakk, kan vi ha glede av de mest grunnleggende sjakksituasjonene, slik som denne: 

Den vakre geometrien hvor hvits tårn avskjærer linje for linje og til slutt matter den sorte kongen er veldig spennende for nybegynnere. Men her stopper det: De kan ikke ha glede noe som er særlig mer komplisert enn det. Men jo mer du studerer sjakk, jo mer forstår du dybden av dens skjønnhet! Nå kan du nyte de "udødelige" partiene. 

Når du blir enda bedre kan du ha glede av partier av ytterligere vanskelighetsgrad: 

På et tidspunkt vil du skjønne at skjønnheten i sjakk ikke bare handler om flotte ofre: 

Du vil trenge minst 1600 i rating for å forstå hvordan Spassky ofret en springer i følgende berømte parti: 

Eller hvorfor Tal "sløste" tid midt i angrepet for å dytte frem h2-bonden sin:

Du kan kalle deg en sjakk-kjenner når du kan se det umåtelig vakre bak denne sluttspillideen: 

Det er klart at jo sterkere du blir, jo flere lag av sjakkens skjønnhet kan du se!

Konklusjonen er åpenbar: Selv om du ikke bryr deg nevneverdig om rating eller turneringsresultater, kan du ved å lese sjakkbøker eller studere partier av sterke spillere utvide sjakk-kunnskapen din og dermed ha enda større glede av spillet!