Hva jeg lærte av min første sjakkturnering
Jeg forberedte meg til min første sjakkturnering i mange uker.
Jeg spilte et hurtigsjakkparti hver kveld, og studerte deretter og gikk gjennom trekkene mine for å se hvor jeg overså en felle, hvor jeg forutså galt trekk, hvor jeg kunne presset for en større fordel. Jeg dedikerte også litt tid hver kveld til leksjoner og sluttspillsøvelser. Jeg løste taktikkoppgaver i hvert ledige øyeblikk. Jeg lærte å matte med springer og løper. En vet jo aldri!
Da turneringen nærmet seg følte jeg meg klar. Hurtigsjakkratingen min på Chess.com var nær 1400 - ikke en særlig nøyaktig anslag av faktisk spillestyrke - jeg er klar over det, men jeg tok det likevel som et utgangspunkt. To kvelder før turneringen tok jeg en test på nettet, Elometeret, utviklet av forskere på Universitet i Dusseldorf. Elometeret gir et anslag av en spillers rating basert på 76 sjakkoppgaver, som deretter er sammenliknet til spillestyren til tidligere deltakere. Noen av spørsmålene var veldig enkle, og noen vanskelige; noen taktikkoppgaver, andre posisjonelle; noen virket helt umulige. Men de fleste så ut som de øvelsene jeg hadde tilbragt så mye tid på å løse over de siste ukene. Det var moro. Mitt anslag av spillestyrke endte på 1876, med en 95 prosent sannsynlighet på 1750-2003.
Ikke dårlig, tenkte jeg for meg selv. Slettes ikke dårlig.
Neste morgen var jeg likevel nervøs. Veldig nervøs. Jeg hadde hjertet i halsen. Dette hadde noe å gjøre med det faktum at jeg det siste tiåret hadde unngått konkurranser, da jeg hadde tatt til meg både implisitte og eksplisitte kommentarer om at hadde for mye konkurranseinstinkt. Det hadde også noe å gjøre med det faktum at venterommet på Boylston sjakklubb i Cambridge, Massachusetts, var fullt av barn.
Sjakk er strategi; selvsagt er det krig, men det er også barnas spill. Sjakkhistorie handler om barnestjerner, om små vinnere med dinglende ben, om ungdommer som er stormestre. Det var jeg klar over - alle er klar over det. Likevel; det var noe med det å gå inn i et rom hvor du forventer en stille, seriøs sjakkturnering, og merker du stopper opp. Bordene var overfylt av chipsposer og store beholdere av bokstavkjeks. Barna hadde samlet seg rundt sjakkbrettene, hvor de diskuterte taktikk - noen av dem på russisk eller kinesisk. Der var flere vokse, men jeg innså raskt at nesten alle var foreldre - og ikke deltakere.
I tillegg var nesten alle gutter. Der var én jente der - den nesten høyeste ratede av alle - men det var det. Rett før turneringen kom en middelaldrende dame bort til meg. Hun hadde på seg et skjerf med sjakkbrikker på, og vesken hennes var sjakkmønstret. Hun visste navnet mitt. Hun skulle ikke spille selv, sa hun, men ville fortelle meg hvor glad hun var for at jeg var der. "Det er så fint å se en dame her", la hun til.
Vi forflyttet oss inn i det store, lysfylte rommet hvor turneringen skulle spilles. Brettene var allerede satt opp. Overfor meg satt et lite barn, kanskje ni eller ti år gammel, med store øyne og sandfarget hår. Han måtte sitte på bena sine for å rekke over hele sjakkbrettet.
Jeg spilte sort - siciliansk, og kom nesten umiddelbart i trøbbel. Han tok raskt kontroll over sentrum. Jeg glemte å trykke på klokka, og han stirret på meg, og lot blikket gli tilbake til klokka.
Plutselig, uten noen god grunn, mistet jeg en bonde. Jeg var så bekymret over stillingen min - min unyttige hvitfeltsløper, dårlige koordinasjon, den voksende svetten - at jeg ikke la merke til hans modige angrep. Plutselig var der en hvit dronning på g4. Da springeren min gikk til f6, ofret hans løperen sin på h7. Jeg hev meg over det jeg kunne, og brukte løperen jeg hadde fianchettert på dronningsiden til å ta bonden hans på g2. Likevel var det hele åpenbart; tårnet hans truet løperen min, dronningen hans trengte seg inn mot kongen min. Det var over. Jeg vippet over kongen min, og han holdt høflig frem hånden sin. Jeg spurte ham hva ratingen hans var. "533", sa han.
Jeg trodde jeg hadde hørt feil.
Det lille barnet vant hvert eneste parti han spilte den dagen. Jeg forsøkte å fortelle meg selv at han var i den fasen alle barn går gjennom - den fasen hvor de blir bedre noe noe hver gang de spiser frokost. Min neste motstander var også et barn - også han spilte sin første turnering. Han fiklet med brikker, reiste seg etter hvert trekk, rynket pannen da jeg fikk ny dronning og hadde forsert en matt. Men jeg kunne nesten ikke legge merke til seieren min, jeg var allerede skjelven.
I mitt tredje parti denne dagen spilte jeg mot en middelaldrende mann ratet 1200. Han hadde med seg sin egen pute, og plasserte den forsiktig på trestolen før han satte seg på den. Jeg stirret på ham et øyeblikk. Han var skallet, med snille øyne. Tidligere hadde jeg bare spilt mot én person over brettet. Jeg var vant med å se en skjerm foran meg, ikke et ansikt.
En rotete katalansk. Jeg ofret en bonde uten grunn, men i sluttspillet hadde jeg gode remissjanser. Jeg hadde imidlertid ingen tro på dem. Jeg hadde allerede tapt. Der var noe masochistisk over måten jeg spilte det skjebnesvangre a5. Han løftet hodet, og blikket hans formet seg til et spørsmålstegn. Jeg ga opp få trekk senere.
Ratingen min ble klar noen uker senere: 492. Jeg prøvde å stille Shredder, sjakkcomputeren jeg bruker, til 500, bare for å minne meg selv på hvor enkelt jeg kunne slå den. Men Shredder ville ikke gå lavere enn 800.
For meg har sjakk alltid vært en øvelse i ydmykhet. Det er en del av det appellerende med spillet. Men nå følte jeg meg avkledd. Jeg ville slute å spille sjakk. Jeg var for gammel, for treg, for ydmyket. Jeg kastet bort tiden min. Hva var poenget? Det var ikke en gang ratingen min som plaget meg - der er masse sjakkspillere som en gang har vært der. Skillet mellom forventningen min og resultatet mitt tok jeg som en slags beskrivelse av den ekte meg.
En måned senere var jeg tilbake, på en eller annen måte overbevist om å fortsette. På andre siden av brettet satt nok et barn - han snakket kinesisk og hadde 1560 i rating. "Hvor lenge har du spilt sjakk?" spurte han meg før partiet. "Litt over et år", fortalte jeg ham, og at dette var min andre turnering. Han nikket tankefullt. "Jeg har mye høyere ratet enn deg", sa han forsiktig, "men en gang hadde jeg 500, jeg også".
Jeg spilte sort - slavisk. Min stadige forvirring over åpninger gjorde at jeg imidlertid trodde jeg spilte fransk. Jeg hadde de vanlige problemene: En innesperret hvitfeltsløper, en bonde i slag uten grunn. Men jeg klarte å holde stillingen min sammen, og da sluttspillet stod jeg ikke akkurat til vinst, men egentlig ikke til tap heller. Klokken tikket nedover, spenningen var stor. Fra tid til annen kom noen kinesiske barn bak skulderen min for å se på partiet.
Da jeg mistet bonden min som fungerte som blokade klarte jeg ikke lenger holde det sammen, og ga opp. "Du spilte veldig godt", sa barnet - Andrew Su het han - høytidelig til meg. "Du hadde vinstsjanser." Han satte opp brettet slik stillingen var rett før jeg bukket. "Her - a5", sa han og flyttet bonden min. "Alt annet taper." Og tålmodig spilte han ut stillingen for meg. Det måtte fryktelig mye viljestyrke til for at jeg ikke slo ham.
Jeg tok vare på alle noteringsskjemaene mine slik at jeg kunne legge dem inn som en PGN og gå gjennom dem. Jeg forestilte meg at jeg skulle lage en database med alle turneringspartiene mine - et bevis på fremgangen min. Men da jeg forsøkte å legge inn partiene innså jeg at jeg hadde satt dronninger hvor de ikke kunne være, at jeg sjakket uten at det var sjakk. Hvilket tårn jeg hadde flyttet var et mysterie. På et tidspunkt hadde jeg skrevet Dx33 i stedet for Dxc3. Jeg hadde flyttet en konge fra d7 til h6 - på ett trekk!
Jeg vant et parti til, min andre seier. Hvordan? Jeg stirrer på noteringsskjemaet mitt. Jeg har ikke peiling.
Louisa Thomas er en amerikansk skribent, forfatter av to bøker (blant annet Louisa: The Extraordinary Life of Mrs. Adams), en fast bidragsyter til NewYorker.com, tidligere skribent og redaktør på Grantland.com og "besatt" av sjakk og tennis. Du kan følge henne på twitter.